La oss ble enige om retningen

Høsten er her og vi kan snakke om fyrstikker. Et eldgammelt verktøy vi fortsatt bruker iherdig både hjemme, på hytta og ute i det fri. Vi bruker sikkert en del lighters også, men det er ikke den samme feelingen. 

For det er en spesiell følelse å tenne en fyrstikk. Lyden av stikka som river mot esken. Lukten, flammen og lyset. En tidløs rituale der vi får kontakt med det som en gang var. Det føles godt. 

Godfølelsen forstyrres litt når vi skal tenne opp mange lys. Da går det sport i å tenne så mange lys som mulig med en stikke. Den maniske optimaliseringsøvelsen er selvsagt helt meningsløs og ender nesten alltid opp med nederlag og en overopphetet finger. Å plukke frem stikke nummer to er aldri en god følelse. 

Men over til det det store spørsmålet. Hvem er du når det kommer til den brukte fyrstikken? Hiver du fyrstikken eller legger du den tilbake i esken? Hvis du gjør det siste, legger du fyrstikken motsatt retning, så neste mann enkelt kan navigere seg frem til en ny fyrstikk, eller dytter du bare ned fyrstikken i esken uten en tanke om retning?

Det siste er så irriterende for oss andre at du ikke aner det selv. Å grave gjennom sot, graps og drit, for å til slutt innse at esken er tom, kan fort ende opp i et raseriutbrudd, tett følget av en høylytt krangel om fyrstikker, retning og respekt for hverandre. Kanskje foran barna.

Det blir for dumt. Vi trenger ikke det. Kan vi ikke bare bli enige om at hvis vi først skal legge tilbake brukte fyrstikker i esken, så legger vi dem i motsatt retning av de ubrukte. Og når siste fyrstikken er brukt opp, hiver vi esken og legger frem en ny. Kan vi bli enige om det, går vi en mørketid i møte med masse lys, kos og varme.